Back to Articles
The Walkabouts er et band som forener den urbane arven etter Velvet Underground med den glidende feedback-sounden i countryrocken til Neil Young & Crazy Horse.
Denne plata handler om byen som fenomen, og presenterer et seigt, neonlyst teppe av lyd, rikholdig og melodiøst. Rock møter symfoniske elementer på en plate som både på lydsiden og i tekstene er mer innholdsrik enn det meste som utgis på CD.
FREDRIK WANDRUP
The Walkabouts har på sin vandring forlatt landsbygda og kommet inn i storbyen. Seattle-bandet har denne gang valgt å utforske sine egne bakgater, der sirene uler i det fjerne og en ensom saksofon trosser regnværet. «Nighttown» (Virgin) bærer sitt navn med rette.
«Nighttown» er en tema-plate, der hver handling foregår nattestid i en storby. Walkabouts Chris Eckman og Carla Torgerson har tidligere samarbeidet hyppig med britiske Tindersticks, og det er ikke så rent lite av Tindersticks sine regnevåte asfalt-flater en nå finner i deres sanger.
«Nighttown» er musikk for ensomme ventehaller, lyden av skritt på ekko-kastende brostein og surret du hører rundt deg når du klamrer deg til barkrakken av frykt for tilslutt å måtte gå hjem. Men «Nighttown» er også troen på et bedre liv, en forsoning med skjebnen og håpet forlatte sjeler tillegger en gryende morgendag.
Det ligger en søvnig stemning over hele produksjonen. Musikken duver svakt, mens Chris og Carla hvisker fram sine storby-epos. Vakkert, synes noen av oss.
The Walkabouts er nå plateaktuelle igjen med albumet "Devils Road" som er produsert av bl. a. Victor Van Vugt (mest kjent for sitt arbeide med Nick Cave & The Bad Seeds). Albumet inneholder også seks låter akkompagnert av The Warsaw Philharmonic Orchestra. Dickon fra Tindersticks bidrar på violin, sammen med David Immergluk (Cracker, John Hiatt) på steel gitar.
1984: The Walkabouts blir startet i Seattle av Carla Torgerson, Chris Eckman og Grant
Eckman.
1988: Deres første album See Beautiful Rattlesnake Gardens blir sluppet på Popllama.
1989: SubPop signer bandet på verdensbasis og utgir albumet Cataract.
1990: Ep'en Rag And Bone blir sluppet, The Walkabouts turnerer både USA og Europa.
1991: Bandet spiller support på en tre ukers Throwing Muses turne. SubPop utgir
albumet Scavenger hvor bl. a. Brian Eno og Natalie Merchant (10 000 Maniacs) bidrar.
1992: Scavenger når #6 på indielistene i Tyskland. The Walkabouts signer med SubPop
Europe.
1993: Gruppen blir SubPops mestselgende band i Europa med dobbeltalbumet New
West Motel. Bandet turnerer 12 uker i Europa, spiller på Roskilde Festivalen.
1994: Med albumet Setting The Woods On Fire når gruppen en 25. plass på norske
hitlister, i resten av Europa markerer gruppen seg på indielistene.
1995: Gruppen signer med Virgin og spiller inn albumet Devils Road.
The Walkabouts består etter diverse utskiftninger nå av Carla Torgerson - vokal, gitar, cello. Glenn Slater - keyboard + div. Michael Wells - bass, koring. Terri Moeller - trommer, koring. Chris Eckman - vokal, gitar, sangskriver.
Rockefeller, torsdag 29. februar 1996
Bill. kr. 150,-. Forsalg på Posten, tlf: 810 33133, 18 år leg.
Skuddårsfeiringen gikk i år av stabelen på Rockefeller hvor The Walkabouts gjestet tiårs jubilanten. En rolig stemning lå over lokalet som på langt nær var fullt av forventningsfulle fans. Omsider entret bandet scenen med vokalist Carla Torgerson i spissen. Sammen med dem deltok også to damer fra The Warsaw Philharmonic Orchestra, som preger lydbildet på The Walkabouts siste plate «Devils Road». Det var også her mesteparten av materialet var hentet fra. Så og si samtlige låter ble fremført. Konserten ble dominert av Carla Tortgerson og Chris Eckmans fremtredende vokaler, akkompagnert av vågale improvisasjoner fra Glenn Slater, Michael Wells og Terry Moeller. Jentene fra Polen gjorde en formidabel jobb på henholdsvis fiolin, cello og trekkspill, og cellisten må være den mest sensuelle personen noen sinne observert på Rokkefellers scene. En slik innlevelsesevne skal man lete lenge etter. Utenom nytt materiale ble mer rocka låter hentet frem fra eldre plater, deriblant en helt ny fremføring av «Jack Candy» fra «New West Motel», som nærmest var ugjenkjennelig. Slike overraskelser liker vi.
Som en del av ekstranummeret dro bandet frem nok et ess, og jammet seg gjennom en helt
fantastisk versjon av Neil Youngs «Like A Hurricane». Kanskje blir den like bra på Roskilde
i sommer, om ikke av komponisten selv så av The Walkabouts, som etter løfte fra Carla stiller på sommerens største musikkhappening. Vi ses.
jørgen
Av Geir Flatøe
Det finnes dem som kan gi ut det samme gang på gang, og likevel få det til høres nytt og friskt ut. Walkabouts er blant dem. «Devil's Road» (Virgin) inneholder lite nytt, men er like uunnværlig som forgjengerne.
Det vil si, litt forandring er det jo. Som at Warszawa filharmoniske orkester bakker bandet på seks kutt. Som at John Hiatt-steelgitarist David Immergluck er med på det praktfulle åpningskuttet «The Light Will Stay On». Som at Tindersticks-fiolinist Dickon Hinchcliffe gjør «The Leaving Kind» til et av Walkabouts vakreste øyeblikk. Og som at Nick Cave-produsent Victor Van Vugt sjefer i studioet.
Men uansett pynten på kaka, er smaken den samme. Walkabouts er først og fremst seg selv - og Seattles' rotrock-svar på britiske Tindersticks. Det er ikke tilfeldig at band-medlemmene dukker opp på hverandres plater. Lydbildet er ulikt, men stemningen er den samme. En vakker tristesse hviler over rillene, en stemning så sår og nydelig at vi lett holder tritt med den høye utgivelsestakten til både Tindersticks og Walkabouts - og samtidig kjøper CD-singlene for å få enda noen kutt ekstra.
Norgesvennene Carla Torgerson og Chris Eckman i The Walkabouts har fått kontrakt med et stort selskap, uten at det har fått noen innvirkning på musikken.
Her er elleve dystre, men like fullt drivende småperler med hissige gitarer, klaustrofobisk orgellyd («Fairground Blues») og bredt anlagte strykere på flere låter.
Et som vanlig solid kvalitetsprodukt fra Chris & Carla - ingen klassiker, men betryggende jevnt.
STEIN ØSTBØ
Mega Scandinavia
Distr.: Sony Music
Den norske roots-comboen Midnight Choir bryter lydmuren — med et tordenbrak! Med produsenthjelp fra Chris Eckman (The Walkabouts) har de levert en av dette årets store, norske platesensasjoner. Dette er så gjennomført bra at jeg får lyst til å ta kontroll over Nettet: Hvilken pondus! Hvilken arroganse! Hvilken sødmefylt eleganse! "Olsen's Lot" (ganske artig tittel, som Heide-Steen ville sagt) er ei plate som vil få motsetningsfylte personligheter som Mick Jagger og Chris Isaak til å hoppe i taket av rein fryd. Borti baren må Roy Orbison sitte og drømme seg tilbake til moder Jord.
Lydspor 1
Al Deloner tar med dette albumet skrittet inn i de helt store låtskriveres rekker, liksom Paal Flaata ettertrykkelig befester sitt ry som en rett ut sagt grandios vokalist; hans stemmeprakt er akkurat like vidtfavnende som Midnight Choirs musikk forutsetter. Duetten med Carla Torgerson er vidunderlig, og… vel: I denne verden hersker ikke rettferd, hvilket Chris & Carlas relative anonymitet skulle bevise. Likevel: Kan dette albumet virkelig gå de internasjonale platemonopolene hus forbi?
Lydspor 2
Copyright © 1996 Nettavisen AS. All rights reserved.
Back to Articles